Feeds:
Innlegg
Kommentarer

12642472_10153860451104754_4578619084006496039_nEg kan huske at då eg va en liten onge og tok foreldrene mine og broren min me meg å fløttet fra Gyllaren te langt ut på landet i Fana, då stod dette treet i hagen vår, helt nede ved vannet, og var allarede den gangen, for mer enn femti år siden, itt gammelt oldartre!

Og når høsten kom og regnet regnet mer enn vanlig og vannet steg te langt opp på land, da stod hon der me rot og røttar og delar av stammen undar vann, og eg tenkte, vær eneste høst, at no droknar hon, for treet både var og e en hon, det e eg helt sikkar på, for koffor skulle hon ellars leve så lenge og «blomstre» og gjøre seg så grønn og lekkar og bladrik når hon først blomstrar?

Eg kan huske at i fjor vår når eg stod nede i vannkanten å pratet me hon, då sa eg te hon at no klarar du visst ikkje mer, no visnar du og råtnar på rot, og då var det som om den gamle damen lo av meg sånn så bare gamle, ærverdige og langt i fra avblomstrete damar kan, og ikke mange dagene ittar på så eg di første grønne bladene, og i fjor vår og sommar, så «blomstret» hon vilt og hemningsløst og var kledd til galskap og fest te langt, langt ut på høsten, nesten vintar!.

I går når eg va nere å pratet me hon igjen, då stod hon der inntullet i frost og snø og var bare så kaldt, stille og vakker og eg tenkte på alle vårene og somrene og årene vi hadde hatt sammen, og eg tenkte at eg håpte virkelig hon klarar en vår te, men plutselig skjønte eg at den gamle damen kom te å klare seg te våren og te sommaren og te neste vår og sommar og at når eg begynnar å visne og for alvor råtner på rot og te slutt blir borte for godt og Birkelandsbotn blir inntatt av nye generasjoner og der en vakker vårdag kommer en ny liten onge te Birkelandsbotn som har tatt foreldrene og broren sin me seg fra byen og fløttet på landet, då kommar den gamle damen te å stå der i vannkanten å leve og blomstre for ongen!

Sliten nå av allslags kulde og forurensning og død og politisk korrekthet og naivitet og grenseoverganger og små og store sykler og gråt og tenners gnissel og beinharde statsråder og håpløs opposisjon og sultestreik og flyktningedrosjer og døde barn som skylles på land og er uforståelig døde,helt uavhengig av om de eller faren er eller var ordentlige flyktninger, og for et grusomt og djevelsk uttrykk; Ordentlige flyktninger!

men spar oss for flere sånne eksempler som forteller at bare vi spiser mindre potetgull, så har vi råd til flere flyktninger, og intet tre vokser inn i himmelen og luften er så forurenset av støy og fraser og manipulering med tall og fravær av rettferdighet og edruelighet og misbruk, men først og fremst mangel på nestekjærlighet fra (nesten)alle kanter og så denne forferdelige naiviteten og det er pokker bare meg som har skjønt nokke som helst om den verden vi driver og dør i

Ikke bil eller bjørkeved eller noen annen ved eller lystbåt eller diesel eller cruiseskip og i hvert fall ikke fly eller tilbake til koks og olje,

men svevestøvet svever og snart kommer kyrne ut på beite og eter og tygger og fiser og driter og så svever kufisen og svevestøvet side om side og mennesker og dyr går sakte mot sitt endelikt,

mens bilene triller og flyene flyr og spyr ut død og elendighet og dødsbillige billetter til Amerika og Taiwan, men aldri dit folk skal, for eksempel til Nord Norge,

men hva gjør vel det så lenge biler og fly er i rute og dieselen renner og veden brenner og de store skipene seiler på forurenset hav i forurenset luft og ikke en solseng er ledig på dekk og paraplydrinkene snubler i oljesøl og hovne polypper og dommedag er nær,

men først blir det nok søndagsåpne butikker og tilbud på astmatisk allergi, og folk snører sin sekk og smører sine ski før de sklir inn i giftskyen!

Åtte kuldegrader, en gjøgler opp etter ryggen og en veldig uønsket medvandrer og munk nedover Karl Johan, pluss to «Oslo» selgere og et stk masete tilbud på Aftenposten på et skikkelig glatt fortau, men endelig innomhus og»du må trekke kølapp», og så ut igjen og to stk hauger med rykende fersk hestelort å hoppe over, snø i luften og inn på et mer enn ukoselig handlesenter med gammel og sur kaffe og alle fjortisene i hele hovedstaden midt mellom øgene og kalde tær og rødglødende øreflipper, snørret renner og «du må trekke kølapp», og den alltid like levende drømmen om å komme seg hem igjen til Vika, og så meg da som bare ville prøve å finne ut når bussen til Løken går fra Oslo bussterminal, med overgang til ……..?

Elgen i veikanten så redd ut
og alle som bor mellom Mysen og Oslo har egen togstasjon.

Alle gårdene virket helt make og lå på en måte på samme stedet, selv om eg suste forbi i tog og i bil, så tenkte eg at; Kjeeere folk, her e det jo så flatt og åpent og av og til en skog og der ligger jo den samme gården som eg suste forbi i tog eller bil for itt minutt siden.

Bjørnen sover, ryktene sier at ulven uler og at krepsen kryper og klyper i vannkanten og hører du nøye etter vil du høre at de innfødt kaller det vakre ferskvannet som skiller skog og åker og høykvalitets bygdevei for sjø.

Veden i peisen brenner og knitrer annerledes i peisen på landet enn i byen og veiene e glattere og lengre og eg lurer bestandig på ,når eg e på landet, og kjører forbi det ene huset etter det andre med minst hundre meters mellomrom, i tog eller i bil, at ka gjør egentlig disse menneskene på landet, etter at klokken e blitt fire på ettermiddagen?

Langt og lengre enn langt ute på landet, der har folk gjerne mistet nøkkelen til utgangsdøren, uten at det ser ut til å plage dem det aller minste.

Det eneste eg savnet var ulet fra ulv og lyden av et overivrig danseband på låven.

Av og til når eg e på landet og går eller kjører forbi et sånt gatekjøkken som de bare har på landet, då får eg ofte tårer i øynene og klump i halsen og eg blir på en måte fylt opp av nokke som, eg tenker må være livsmot. I hvert fall sier eg te meg sjøl at Okay då, eg tar en dag til, minst, her på jorden!

Eg synes det vakreste av kvinner og annen uslåelig natur, e vakrest på landet!

Bare denne vissheten om at det finnes et menneske som bryr seg! Det er det hele!!

Sorgen
og savnet som vi bærer
daglig
eller en eller flere ganger i livet
gjennom resten av livet
som ikke er til å bære
men det gjør vi
mens vi går videre
mens det fullstendig håpløst umulige blir til sårt savn
som ikke er til å bære
for oss som blir igjen
for å bære
det umulige
men det kommer vi til å klare
vi vet det bare ikke helt enda