Eg kan huske at då eg va en liten onge og tok foreldrene mine og broren min me meg å fløttet fra Gyllaren te langt ut på landet i Fana, då stod dette treet i hagen vår, helt nede ved vannet, og var allarede den gangen, for mer enn femti år siden, itt gammelt oldartre!
Og når høsten kom og regnet regnet mer enn vanlig og vannet steg te langt opp på land, da stod hon der me rot og røttar og delar av stammen undar vann, og eg tenkte, vær eneste høst, …at no droknar hon, for treet både var og e en hon, det e eg helt sikkar på, for koffor skulle hon ellars leve så lenge og «blomstre» og gjøre seg så grønn og lekkar og bladrik når hon først blomstrar?
Eg kan huske at i fjor vår når eg stod nede i vannkanten å pratet me hon, då sa eg te hon at no klarar du visst ikkje mer, no visnar du og råtnar på rot, og då var det som om den gamle damen lo av meg sånn så bare gamle, ærverdige og langt i fra avblomstrete damar kan, og ikke mange dagene ittar på så eg di første grønne bladene, og i fjor vår og sommar, så «blomstret» hon vilt og hemningsløst og var kledd til galskap og fest te langt, langt ut på høsten, nesten vintar!.
I går når eg va nere å pratet me hon igjen, då stod hon der inntullet i frost og snø og var bare så kaldt, stille og vakker og eg tenkte på alle vårene og somrene og årene vi hadde hatt sammen, og eg tenkte at eg håpte virkelig hon klarar en vår te, men plutselig skjønte eg at den gamle damen kom te å klare seg te våren og te sommaren og te neste vår og sommar og at når eg begynnar å visne og for alvor råtner på rot og te slutt blir borte for godt og Birkelandsbotn blir inntatt av nye generasjoner og der en vakker vårdag kommer en ny liten onge te Birkelandsbotn som har tatt foreldrene og broren sin me seg fra byen og fløttet på landet, då kommar den gamle damen te å stå der i vannkanten å leve og blomstre for ongen!