Jeg elsker meg selv!!

Jeg har ofte lurt på om det stemmer dette som folk sier, at vi først må elske oss selv før vi kan elske andre. Personlig har jeg prøvd å kutte ut meg selv, og heller gi fullt fokus til det menneske jeg elsket  eller ønsket å elske, helt uten å blande kjærlighet til meg selv inn i bilde. Jeg mener, det kan være mer enn  tøft nok å elske et annet menneske, om ikke man skal måtte elske seg selv også!

Jeg innrømmer at jeg også har slitt fælt med å finne frem til den ekte egenkjærligheten, for det er den jeg snakker om her, den ekte og ikke den egoistiske og ekskluderende såkalte kjærligheten til mitt eget selvsentrerte ego.

Jeg har altså fundert mye på hva det er hos meg selv jeg må elske, før jeg kan elske et annet menneske. Selv hadde jeg i mange år et godt forhold til hendene mine, men jeg tror ikke det var direkte kjærlighet, jeg bare likte dem, selve håndflaten er rimelig bred og fingrene rimelig lange og slanke, men så hendte altså det grusomme at to kvinner, over en periode på vel ett år, sa til meg, hver sin gang,  at jeg hadde så myke og gode hender og dermed var forholdet til både kvinnene og hendene mine over, for hvilken mann med litt sans for seg selv vil gå rundt med myke gode hender? Ingen, håper jeg!!
Jeg har  bestandig hatt et godt øye til ørene mine også, men det er nok ikke kjærlighet det heller, jeg er bare tilfreds med at de har plassert seg der de hører hjemme og at de ligger stille og rolig og rimelig tett inntil hodet, men sånn til vanlig tenker jeg ikke stort på dem, verken med hat eller kjærlighet.
Jeg innser at jeg alltid har vært, og nok alltid kommer til å være, plaget med dype sorte  ringer under øynene, og når jeg står ved speilet med brillene godt frempå nesen og prøver å få kontakt med mine egne øyne, så er det ikke lett å finne ut hva som  skjuler seg der inne, bak alt det sorte og vassne, verken av kjærlighet, hat eller forakt til meg selv.

Jeg har nok tendenser til et litt sort og  trøtt og som nevnt, et ordentlig  vassent og særdeles vanskelig blikk å elske, men det skal ingen kvinne få vite før hun oppdager det selv, og det gjør hun.
Men hvor finnes da denne gode egenkjærligheten, og hva er det nå jeg må elske hos meg selv om jeg i det hele tatt skal drømme om å elske et annet menneske, og jeg syns jeg hører folk rope på Sjelen, og Sinnet, og Mitt Indre Jeg, og Gud I Meg, og Hjerte Mitt, og «you name it» men jeg forstår uansett ikke hvordan jeg skal kunne elske meg selv på innsiden og samtidig gå rundt med  så  mye merkelig kropp på utsiden, og jeg bare nevner, i helt tilfeldig rekkefølge: Syltynne legger, spisse knær, sure oppstøt, tørr hodebunn, skjev navle osv.osv.

Ja,  hvordan kan man finne ro og kjærlighet til seg selv, på dypet, når tyngdekraften og alskens annen faenskap herjer på utsiden og det eneste på hele kroppen som ikke siger mot jorden er søkket i brystkassen.
Kan det være så motbydlig at ekte kjærlighet til oss selv er  å akseptere vårt eget forfallet? Vel jeg gjør det ikke, i hvertfall ikke frivillig, men så er heller ikke forfall frivillig, så jeg får vel bare akseptere det likevel.
Jeg gjør derfor en avtale med meg selv her og nå, og med deg, min eneste leser, som vitne, og avtalen er at jeg fra nå av skal elske meg selv, og bare meg, akkurat slik som jeg er!  Til og med de to tærne mine som av en eller annen merkelig   grunn er begynt å krølle seg rundt hverandre skal jeg elske. Og de merkelige knærne mine lover jeg å elske, og alle  de fire valkene som omhyggelig dekker hele magen og snart halve brystet,  de lover jeg også å elske, alle som en,  på tross av at jeg vet de er full av fett og faenskap og  overhode ikke har tenk å forsvinne om jeg så la meg under både kniven og sagen og fettsugeren, samtidig. De er kommet for å bli, og jeg elsker dem!!
Ja, jeg elsker meg selv og Hjerte Mitt og Sjelen og Sinnet og Mitt Indre Jeg og Gud I meg, sammen med den deilige og hurtigvoksende prostatakjertelen som tvinger meg til å snuble mellom sengen og do og skvette som en annen løshund, hele natten, og  minimalt med søvn , slik at de sorte ringene under øynene bare blir større og sortere for hver dag som går, og de vakre ørene mine begynner å klø av irritasjon og søvnmangel, men hvem kan klø seg i øret med så myke og gode og elskelige fingre som mine! Ingen!
Men jeg elsker det!

Ja,  jeg er nok endelig kommet dit at jeg virkelig elsker hele meg, med hud og hår og knær og tær og lår og et rikt indre liv, og er du ikke forsiktig jente, ja holder du ikke god avstand kvinne, så kommer jeg og tar deg og elsker deg også, for det er jo det som er hele poenget med denne gode egenkjærligheten, at jeg til slutt skal bli i stand til å elske nettopp deg med hud og hår og sjel og hva annet du måtte ha av indre og ytre liv, helt til du antagelig får så merkelige  knær og tær og så sorte ringer rundt øynene at valkene rundt magen din bare sitter som sement og tærne krøller seg og kløen i øre ditt blir så intens at du bare må elske hele deg selv så høyt at du til slutt, uten noen gang å ha bedt om det eller ønsket det, bare må elske meg også, med hele deg, og det  kommer ikke til å bli  særlig lett, kan jeg love!
Men nevnte jeg forresten at jeg helt sikkert kommer til å elske det?

Reklamer