Det finnes mennesker som synes at James Bond er toppen av lykke. Andre igjen liker Rocky og Rambo, eller kanskje figurer som Tarzan og Fantomet. Jeg liker alle disse eventyrfigurene, litt, men ikke særlig mye. Jeg liker mange andre eventyrfigurer også, litt, men han jeg liker aller best og vel så det, er Ingvar Ambjørnsens roman og film figur: Elling.
Elling er min helt og av veldig mange grunner. En grunn er at han ligner så veldig på meg. En annen grunn er at han er så utrolig ulik meg. En tredje grunn, er at han viser meg på en så vond og vakker måte, livets mange sårbarheter og livets mange uutholdelige situasjoner og nederlag, og sist men ikke minst, så har Elling en evne til å komme på banen og vise meg livets mange små fantastiske seire, de som tar brodden av så mangt et bittert nederlag, akkurat når jeg har trengt det som mest.
Sist han var innom var nå i Julen og du verden for et uventet, men etterlengtet besøk og du verden som jeg trengte ham akkurat da, i en mild sagt stille og ikke særlig trivelig julehøytid.
Noe av det første han sa til meg var som følger:
«Byen er full av erfarne menn som finner frem til kvinnens G-punkt selv med håndjern og bind for øynene!!»
Da han sa det, så trodde jeg ikke mine egne ører og jeg lo og jeg gråt, og jeg visste han hadde rett, og jeg visste at Elling og jeg, vi var ikke to av disse «erfarne menn» som byen er så full av. Nei, så langt der i fra, vi var og er og vi kommer bestandig til å forbli to usikre fomlere, som bare sjelden treffer blinken i det hele tatt, og aldri noen inner 10er, men vi gir oss ikke av den grunn, så vi fomler og rødmer oss videre gjennom livet
Da Elling sa disse svært så oppgitte og fortvilte ordene, så var det bare 15 timer til han skulle møte en kvinne på kafe for første gang. En kvinne som han lenge trodde het Elisabeth, men som viste seg å hete Lone og som i følge Elling, selger verdens beste pølser.
Møte med Lone gikk liksom ikke helt etter planen, og Elling fikk overhode ikke ballen i mål, for å si det sånn, og det var ikke Lone sin feil, tvert i mot, men det er i grunnen sånn vi har det, ofte, Elling og jeg, og mange, mange flere, vi fomler med vårt så godt som vi kan, og vi blir usikre og redde og ikke så reint sjelden stikker vi av med halen mellom beina, men vi gir oss ikke, vi står på og drømmer videre om den store inner 10eren, ikke nødvendigvis iført håndjern, men svært gjerne med bind for øynene. Det hadde vært skikkelig stas!
En av de tingene som jeg liker best med Elling, det er hans evne til å gripe de vakre øyeblikkene og ikke bare «fore» sinnet med alle de øyeblikkene, timene og dagene og ukene i livet hvor alt går til helvete. Eller, som han selv sa om et av disse fantastiske øyeblikkene hvor alt bare stemte:
«Det føles som om hodet mitt for første gang på veldig lenge, er plassert akkurat der hvor det hører hjemme!!»
Og hvem har ikke opplevd dette øyeblikket, disse øyeblikkene hvor ikke bare hodet, men hele kroppen og sjelen og sinnet er plassert akkurat der hvor det hører hjemme alt sammen, og hvem bryr seg om dager og uker og år, når det er mulig å elske frem slike øyeblikk, aleine, men aller helst i samvær med et annet menneske. Og faren med gode øyeblikk som blir tatt vare på, er at de kan komme til å gjenta seg og utvide seg og bli til minutter, timer og hvem vet, kanskje også hele dager og netter.
Det siste jeg husker av alt det rare og fantastiske Elling sa, var dette:
«Hva er det som er så galt med arrangerte ekteskap da. Hvorfor kan ikke for eksempel norske myndigheter engasjere seg litt og arrangere et ekteskap for meg og den unge kvinnen som jobber i pølsevogna der borte! Hva er det som er så fritt med å gå hele livet sitt aleine da?»
Ja, hva er egentlig galt med å få litt hjelp underveis frem mot noe man ikke bestandig makter å få helt i mål selv, og hva er egentlig frihet, er det å være fritt vilt og så la seg fange, eller er det å måtte velge fritt i rekken av alle dem som vil ha en annen, eller kanskje frihet, «det er den draumen me ber på at noko vidunderlig skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.»
O.H.Hauge
Elling er min helt, ikke fordi han er så rar, eller fordi han sliter så veldig, men fordi han er så veldig mye menneske helt ut i det ytterste lag av huden og langt inn i det innerste av hans så utrolig sammensatte og ofte vettskremte vesen. Jeg har ofte tenkt at om jeg noen gang skulle møte Elling ute på gaten og vi bestemte oss for å spasere en runde rundt i byen, så ville det bli en katastrofe. Vi ville rett og slett bli for mye for selv en hovedstad som Oslo.
Men egentlig, så tror jeg at det er feil, for jeg tror at om Elling og jeg hadde tatt oss en god runde på byen, med alle våre nykker, alle våre redsler, alle våre små gleder, alle våre merkelige fobier og ikke minst alle våre keitetheter og ofte feigheter i møte med kvinner, samt vår hang til å le på de absolutt feile stedene, så tror jeg faktisk at noen folk ville stoppet opp og sett på oss og smilt og sagt at: Du verden, jammen tror jeg ikke at det er selve livet som er ute og spaserer i dag!
Det tror jeg noen ville sagt, og det hadde de hatt rett i, men lang i fra alle ville sett det og sagt det, men jeg føler meg uansett sikker på at både Elling og jeg, vi ville prøvd å oppført oss så bra og så dannet som overhode mulig, og vi ville smilt til både dem som smilte tilbake og til alle de andre også, om da ikke en plutselig redsel eller en høyst upassende latterkule plutselig hadde kommet over oss, og det er fullt mulig at det kunne skjedd, for det har hendt før, mange, mange fortvilte ganger, men vi hadde ikke gitt oss, vi hadde stått på og jaget livet og vår egen glede og vår egen redsel og sist men ikke minst, så hadde vi fortsatt med å jage drømmen om vår egen inner 10er, og svært gjerne, både med og uten bind for øynene! Dette med håndjern får andre ta seg av, enn så lenge!
Godt Nytt År kjære Elling og hils så mye til Kjell Bjarne!
Du er eit geni med ord.
Vakkert Øyvind !