Eg har stor respekt for store og små som ønsker å reise hem te jul, eg e jo tross alt nettopp kommet hem te jul sjøl! Eg skjønnar bare ikkje koffor alle må gjøre det samtidig me meg, på samme flytog og på samme fly!
Og koffor må alle mødrene og nokken av fedrene med snørrete og forkjølte ongar benke seg rundt meg på det allarede nevnte flytoget og flyet, når det tross alt går både buss og tog og andre fly te både Bergen og Sverige og Istanbul og ovar alt ellars i verden. Koffor kan ikke ongar skrike, hoste og snørre forekssempel på vei te Tromsø ellar Trøgstad?
Det finnes ingen turbulens eller nokke som helst form for trykkfall i kabinet som hjelper mot forkjølte og snørrete skrikarunger med mødre som ikke ser verken mann eller barn og langt i fra meg for bare julepresanger og kåper og skjerf og ammetåke og ektemenn som ser en helt annen vei eller i avisen og så meg då som bestandig havner midt i mellom barken og veden og utagerende snørr og tenners gnissel og julepresanger og kåper og skjert og ammetåke som ramler fra baggasjehyllen og rett i hodet og fanget på meg
Ettar hvert ble eg faktiske så tilgrist av småfolk og andre bleieongar som skulle hem te bestemor og bestefar te Jul, at eg ikke så nokken annen mulighet enn å begynne å like og nærmest synes det var skikkelig fint og deilig med snørrunger som nøs meg midt i fleisen så snørr og spøtt dalte ned i skjul og over hele meg og mest av alt midt i ansiktet og gjett kem som kommar te å bli skikkelig snørrete og forkjølet og få småbarnskolikk med innlagt promp lenge før Jesus blir født igjen?
Men når det sagt, så var det faktisk en rimelig rakrygga flyvertinne som skulpa borti meg under hele flyreisen når hon gikk både frem og te bake i kabine, og eg bestemte meg for å være helt overbevist om at hon flørta og faktisk var litt tent, men det var hon selvfølgelig ikke, det e bare meg så e så svær å så lang at den som ikke dultar borti meg, både frem og tilbake, inne på it fly, han eller hon kan umulig være ombord i flyet det hele tatt, men i beste fall stå igjen på Gardemoen og vurdere andre måter å komme seg hem te jul på, eller aller helst bare gi blanke f…. og avlyse hele julen.
Då vi landet på Flesland, var det ikkje så mykkje som verken itt lite vræl eller en aldri så liten godlyd å høre fra nokken av de minst tredve ongene som skulle hem te Jul og bestemor og bestefar i Bergen med omegn, men kanskje var det bare meg som allerede hadde fått bihulebetennelse og en overdose med tett nese og dottar i ørene og hele hjernen,
men eg kom plutselig te å tenke på en flue eg møtte på flye mellom Oslo og Bergen i sommar, og eg har tenkt mykkje på den fluen, for han snek seg om bord i Oslo og kasta seg på vingene ut flydøren i Bergen, og eg har lurt fælt på kordan det kan være for en flue som e født og oppvokst i Oslo, for eksempel på Sagene eller på Grorud, og som sikkert har hele slekten sin nettopp på Sagene ellar på Grorud, og så plutselig befinne seg helt på egen hånd og på redde vinger i Bergen.
Ellar kanskje han var tredjegenerasjons flue fra Afghanistan som kom te Oslo me samme fly som Telemarksbatalijonen og at han dermed e en av våre nye landsmenn, helt uten både oppholds og landingsløyve, men med en studiekamerat i Bergen som bor i Fantoft studentby.
Ikkje vet eg, men uansett, så va det fint å komme hem te modaren og den nytrekte kaffien og de varme rundstykkene og eggerøren og juleflesket og så satt vi der og pratet og så kom eg te å tenke på kor fantastisk den damen der e, for en sak e det at hon en gang for cirka 57 år siden gadd å ta seg bryet me å ta meg me seg hem fra kvinneklinikken, det kan eg i grunnen forstå, for hon kjente jo meg tross alt ikkje, hadde ikkje peiling på kem eg var og kordan eg var, men ittar på, i årene som fulgte, så bare fortsatte hon med å ta meg med hem og både kle og fore meg opp, både åndelig og fysisk, helt hemningsløst og helt uten stopp, lenge ittar at hon ble kjent me meg og skjønte kem eg var og kordan eg var.
Og no når eg liksom har fløtta ut for mange, mange år siden, så bare fortsetter hon å sleppe meg inn, gang på gang, år ittar år, helt hemningsløst og helt uten stopp, å sånn kommar det te å bli, bestandig, helt te hon går opp i en større enhet og blir den engelen hon bestandig har vært!
Men kor ska eg då gjøre av meg? Og kem ska då slippe meg inn? Det blir nok en helt annen historie og kan for eksempel bli itt nytt og spennende kapitel i historien om å komme hem både te hverdags og te fest og te meg sjøl, og kem vet, kanskje også til itt helt annet menneske en vakkar dag og ikkje minst te jul!
God Jul te alle som ønskar seg det!
Legg igjen en kommentar