Feeds:
Innlegg
Kommentarer

No, på første nyttårsdag mens samboeren og kjæresten te samboeren liggar og slengar og ser på Nyttårshopprennet, så begynner det sakte men sikkert å gå opp for meg at eg overlevde festen, både i heimen og ute på de skrå bredder i Rådhusgaten, og mens eg stod og skrek og vifta med fjærene og sa Hade te det gamle og Velkommen te det nye, så spelte bandet nokke så upassende som «Molly Malone» mens klokken slo tolv og det samme bande glømte seg bort og begynte ikke å telle ned og geleide det gamle året ut og det nye inn før sånn cirka tre minutter over tolv og alt ble litt pinlig, men uansett, så ble det jammen meg en trønder som kom først te verden i det nye året, og det kan eg nå leve med, så lenge ikke akkurat nokken skriver det oppunder nesen på meg, eller ka det noe heter, men når det gjelder kalkunen og vinen og øllet og potetene og alt det andre stassjet, så likte no eg waldorfsalaten og min egen glade latter aller best.

Kjeeere folk, no begynnar alle og enhver å ønske meg og hverandre Godt nytt år, men eg likte no godt det gamle å eg, sjøl om det hadde sine svakheter, for eksempel regjeringen, for eksempel været heme i Bergen, men først og fremt måten vi prater og til dels også handler i forhold til flyktningene, og då mener eg uansett med kallas øyne vi ser på verden, å så var det den vonde skredulykken oppe på mitt gamle og veldig gode «hjemsted» Longyearbyen, den ulykken kjente eg langt inn i hjerte og sjel, eg har et nordvendt hjerte, men der var mykkje fint og i 2015, for eksempel meg, for eksempel tjommiene mine og alle jentene og kvinnene, pluss at eg fikk meg både sykkel og ski i 2015 og sjøl om det vil være en kjempeløgn å si at de e blitt slitt ut, så var det skikkelig fint å få, og det e jo tross alt tanken bak som teller og ikke med og motbakker eller tynne eller breie dekk eller god eller dårlig glid, men tanken bak, og tanken bak var god, det vet eg, så ka mer kan eg egentlig forvente av 2015? Lite, men så e det no slutt om bare nokken timar å! Fortsatt Godt 2015, siar no bare eg!!

Øyvind 1

Eg har stor respekt for store og små som ønsker å reise hem te jul, eg e jo tross alt nettopp kommet hem te jul sjøl! Eg skjønnar bare ikkje koffor alle må gjøre det samtidig me meg, på samme flytog og på samme fly!

Og koffor må alle mødrene og nokken av fedrene med snørrete og forkjølte ongar benke seg rundt meg på det allarede nevnte flytoget og flyet, når det tross alt går både buss og tog og andre fly te både Bergen og Sverige og Istanbul og ovar alt ellars i verden. Koffor kan ikke ongar skrike, hoste og snørre forekssempel på vei te Tromsø ellar Trøgstad?

Det finnes ingen turbulens eller nokke som helst form for trykkfall i kabinet som hjelper mot forkjølte og snørrete skrikarunger med mødre som ikke ser verken mann eller barn og langt i fra meg for bare julepresanger og kåper og skjerf og ammetåke og ektemenn som ser en helt annen vei eller i avisen og så meg då som bestandig havner midt i mellom barken og veden og utagerende snørr og tenners gnissel og julepresanger og kåper og skjert og ammetåke som ramler fra baggasjehyllen og rett i hodet og fanget på meg

Ettar hvert ble eg faktiske så tilgrist av småfolk og andre bleieongar som skulle hem te bestemor og bestefar te Jul, at eg ikke så nokken  annen mulighet enn å begynne å like og nærmest synes det var skikkelig fint og deilig med snørrunger som nøs meg midt i fleisen så snørr og spøtt dalte ned i skjul og over hele meg og mest av alt midt i ansiktet og gjett kem som kommar te å bli skikkelig snørrete og forkjølet og få småbarnskolikk med innlagt promp lenge før Jesus blir født igjen?

Men når det sagt, så var det faktisk en rimelig rakrygga flyvertinne som skulpa borti meg under hele flyreisen når hon gikk både frem og te bake i kabine, og eg bestemte meg for å være helt overbevist om at hon flørta og faktisk var litt tent, men det var hon selvfølgelig ikke, det e bare meg så e så svær å så lang at den som ikke dultar borti meg, både frem og tilbake, inne på it fly, han eller hon kan umulig være ombord i flyet det hele tatt, men i beste fall stå igjen på Gardemoen og vurdere andre måter å komme seg hem te jul på, eller aller helst bare gi blanke f…. og avlyse hele julen.

Då vi landet på Flesland, var det ikkje så mykkje som verken itt lite vræl eller en aldri så liten godlyd å høre fra nokken av de minst tredve ongene som skulle hem te Jul og bestemor og bestefar i Bergen med omegn, men kanskje var det bare meg som allerede hadde fått bihulebetennelse og en overdose med tett nese og dottar i ørene og hele hjernen,

men eg kom plutselig te å tenke på en flue eg møtte på flye mellom Oslo og Bergen i sommar, og eg har tenkt mykkje på den fluen, for han snek seg om bord i Oslo og kasta seg på vingene ut flydøren i Bergen, og eg har lurt fælt på kordan det kan være for en flue som e født og oppvokst i Oslo, for eksempel på Sagene eller på Grorud, og som sikkert har hele slekten sin nettopp på Sagene ellar på Grorud, og så plutselig befinne seg helt på egen hånd og på redde vinger i Bergen.

Ellar kanskje han var tredjegenerasjons flue fra Afghanistan som kom te Oslo me samme fly som Telemarksbatalijonen og at han dermed e en av våre nye landsmenn, helt uten både oppholds og landingsløyve, men med en studiekamerat i Bergen som bor i Fantoft studentby.

Ikkje vet eg, men uansett, så va det fint å komme hem te modaren og den nytrekte kaffien og de varme rundstykkene og eggerøren og juleflesket og så satt vi der og pratet og så kom eg te å tenke på kor fantastisk den damen der e, for en sak e det at hon en gang for cirka 57 år siden gadd å ta seg bryet me å ta meg me seg hem fra kvinneklinikken, det kan eg i grunnen forstå, for hon kjente jo meg tross alt ikkje, hadde ikkje peiling på kem eg var og kordan eg var, men ittar på, i årene som fulgte, så bare fortsatte hon med å ta meg med hem og både kle og fore meg opp, både åndelig og fysisk, helt hemningsløst og helt uten stopp, lenge ittar at hon ble kjent me meg og skjønte kem eg var og kordan eg var.

Og no når eg liksom har fløtta ut for mange, mange år siden, så bare fortsetter hon å sleppe meg inn, gang på gang, år ittar år, helt hemningsløst og helt uten stopp, å sånn kommar det te å bli, bestandig, helt te hon går opp i en større enhet og blir den engelen hon bestandig har vært!

Men kor ska eg då gjøre av meg? Og kem ska då slippe meg inn?  Det blir nok en helt annen historie og kan for eksempel bli itt nytt og spennende kapitel i historien om å komme hem både te hverdags og te fest og te meg sjøl, og kem vet, kanskje også til  itt helt annet menneske en vakkar dag og ikkje minst te jul!

God Jul te alle som ønskar seg det!

1011697_10151642735439754_1723024246_n11863394_10153513902839754_7172553252713344016_n

De gamle i gaten, de som ikkje er her lengre, men som eg husker så godt, de fortalte meg, om og om igjen etter at selv eg var blitt voksen, at det absolutt første vårtegnet i Birkelandsbotn var når eg kom hoppende og sprettende i kortbukse og med bar overkropp og en fotball foran beina og bikkjen min, Kessi i hælene, og eg husker det utrolig godt, og det er et vakkert minne, eg visste bare ikkje at det var det første vårtegnet!

Birkelandsbotn er noe av det vakreste eg vet om, selv om gaten ligger nedenfor det meste, den ligger rett og slett på bunnen, derfor «botn» og samme kor du prøver å komme deg bort fra «botn» så må du klatre, og det er det vi er best på, vi som er oppvokst her.

Ja selv når du skal til Nesttun som ligger nedenfor «botn» så må du klatre deg over Ulsmåg for å komme skikkelig til bunns og til Nesttun, og vil du ikke klatre over, får du gå eller kjøre rundt både det ene og det andre. Der finnes uansett ikke noe rett frem og så ut og bort fra Birkelandsbotn, verken sånn til daglig eller som en avgjørende reise i livet.

Eg var fire og itt halvt år gammel då eg tok foreldrene mine og broderen med meg og flyttet til Birkelandbotn, og de store guttene i gaten kalte meg «Øyvind-grønnpistol», fordi eg hadde med meg en grønn vannpistol då eg flyttet opp hit.

Han som eide gaten og som solgte juletrær og som eg jobbet for hver eneste jul og lenge før jul med juletrehogst og siden salg, han kalte med «Øyvindsen» og så ble eg hetende det i mange år i Birkelandsbotn og bare der, og det var helt greit for meg, for Birkelandsbotn var itt så fredelig sted at i hvert fall ikkje eg hadde den minste mistanke om at verken «Øyvind grønnpistol» eller «Øyvindsen» var noe annet enn bare godt ment.

Då eg begynte på barneskolen, ble eg ganske straks kalt for «staken» og «ditt lange rekel» og det som verre var, og det begynte å ane meg at det fantes kallenavn som ikke nødvendigvis var like godt ment som de kallenavnene noen av oss fikk i Birkelandsbotn.

I Birkelandsbotn kunne eg stille meg opp kor som helst og bare si litt sånn halvhøyt at «Eg e sulten!!» og så kom der med en gang en mor, som på ingen måte behøvde å være min egen, ut på trappen og sa at «bare kom inn du Øyvindsen, så ska du få deg en skive og nokke melk» og det fikk eg, den gangen då eg var en unge og litt sulten i Birkelandsbotn.

Nei, ska man først vokse opp, så får man sørge for at det skjer på steder som Birkelandsbotn!

lorry

Først hadde vi forspill med gin tonic og rødvin og latter og juleslips  og en akevitt, siden det tross alt snart var jul og selvfølgelig en halvliter ved siden av og så dro vi ut på byen i dressene våre og kjolene våre og de nyslipte sorte skoene og de røde skoene med høye hæler og på hodet og rævva inn på restauranten

 

og der sprengfylte vi magesekkene og tang og tarmene fra nederst til øverst og vel så det med pinnekjøtt, rødvin og lutefisk og svineribbe og øl og akevitt siden det tross alt snart var jul og så lo og snakket vi allerede altfor høyt og cirka to prosent av oss litt sånn mannlige menn måtte holdes hardt  igjen i dressjakkene av div. kvinnelige partnere og andre som fremdeles kunne utstå oss, slik at vi ikke skulle reise oss og begynne å skåle og tale og synge lange sanger og salmer til lammet og torsken og grisens pris!

 

og klokken dro seg mot 23.00 og cirka femten prosent av både de mannlige og kvinnelige gjestene hadde gitt opp å tørke bort fettet som rant fra munnvikene, samt de fleste andre veldig vanlige manerer og annet som kunne ha lignet på bordskikk, men vi var uansett godt i gang med å si dumme ting til hverandre og til kelneren før vi for skams skyld spritet opp bestillingen med en runde til med gin tonic  og rødvin og en halvliter ved siden av og selvfølgelig en akevitt i disse juletider

 

og siden det kun var to serveringer av både  pinnekjøtt og lutefisk og svineribbe så kastet vi oss over desserten og is og krem og eggelikør og sjokolade og hvem pokker hadde mistet en halv banan oppi desserten min, og magene bulte og dressknappene spratt og damen ved siden av meg hadde fått to valker til rundt livet, bare under desserten, men så var det endelig tid for kaffe og konjakk, pluss rødvin og en halvliter ved siden av og en aldri så liten akevitt som avslutning på måltidet, siden det tross alt snart var jul.

 

Og kvelden ble sakte til natt og det var tid for å være altfor drita til å skjønne hvor sykt dyr denne mat og drikkeorgien egentlig  ble, men hvem brydde seg, for nå var det ut å gå og snuble og skli på hundre prosent feilt sko og kjoletøy i vinterglatte bygater, og så var det på hodet og rævva igjen, men nå snakket vi bar, og cirka tretti prosent av oss ble nektet i døren og måtte tilbringe natten på utsiden og krangle med dørvaktene, grunnet et gjennomalkoholisert pinnekjøtt og lutefisk og svineribbe i tang og tarmer og i blodet

Vi andre, vi som klarte å ramle inn på egne og andres armer og bein, vi ble hengende og slengende en halv time, minst, i kø i baren mens pinnekjøtt, lutefisk, svineribbe og kaffe og alskens alkoholholdige drikker omgjordes til gass i de omtåkede kroppene til Julebordsfolket, og luft og sprengkåte gasser trengte seg ut i tarmer og totter mens mere luft og magesyre presset seg oppover spiserør og hals, og over hele baren lettet og luftet det hellige Julebordfsfolket på alt fra anusåpninger til øre nese hals og det ble fese (se: prompet) og rapet og sunget og hoiet og det gjordes opp til flere ærlige, men akk så mislykkede forsøk på pardans, før vi sjanglet og ramlet videre og navn skal aldeles ikke nevnes her, men noen  sovnet med hodet mot uimotståelige, utstående  pupper og andre harde bardisker mens vi andre fløt omkring  som en forvist julesang langt ut i januar mens vi ventet på en gin tonic, pluss et enkelt glass rødvin, bare for kosens skyld, og en  halvliter ved siden av og selvfølgelig en aldri så liten akevitt siden det tross alt  snart var jul.

 

Og musikken og drittlukten og en hel verden av ukontrollerte utblåsninger, pluss store mengder stivpyntede armer og bein fylte lokalet, men så ble vi endelig kastet ut og kunne begynne å krype på hodet og rævva inn i en drosje, men noen få av oss hadde heldigvis vett nok til bare å krype rett inn i drosjen og så vente med å spy til vi hadde krøpet ut på andre siden av samme drosjen, for det er ingen ting som lukter verre enn en godt oppvarmet og utspydd drosje, midt på natten, sånn like oppunder jul og hele resten av året.

 

men til slutt hadde vi endelig klart å miste mobiltelefonen og husnøklene men klart og bryte oss inn forhåpentligvis  hjemme hos oss selv og kastet oss i armene på vår beste venn i livet, dynen og hvem bryr seg om hvem som sover med sko og dressjakke og bukse på og slipset sittende fast i smekken. Ingen!

 

Og dagen etter opprant en ny dag, det husker jeg nesten, i hvert fall husker jeg hyperventilering, tilnærmet tom harddisk og fanden under sengen og bak døren og svettebyger og jakt på syrenøytraliserende, samt store mengder Paracet og gode venner med tilgang på beroligende preparater og hvor kom nå  egentlig den voldsomme kulen i pannen fra!!?

Men når det er sagt, så var pinnekjøttet en aning tørt og akevitten satt altfor dypt nede i glasset.

OK%20postkasse

For en tid tilbake ble jeg sendt avsted for å ta røntgen av nakken og en ukes tid seinere fikk jeg et brev i posten hvor det stod at nakken var helt fin, men at de derimot hadde funnet noe annet litt mer ureglementert, så den brevskrivende legen anbefalte sterkt videre utreding og nå har jeg fått enda et brev som forteller meg at jeg skal utredes og så, etter utredingen vil jeg etter en tid få et tredje brev med klar beskjed om det er tid for frykt og gråt og tenners gnissel eller om jeg bare kan gå vider med livet mitt og se glad ut.

 

I dag satt jeg her og leste og stirret på brevene jeg hadde fått og tenkte over hva de kunne bety og hva de kanskje ikke betydde, og mens jeg satt her og strevde litt med en god porsjon ubehagelige tanker, kom jeg plutselig til å tenke på en kvinne jeg kjente en gang og at jeg den gangen da jeg traff henne var så enkel, blåøyd og lite tilstede i livet at jeg trodde at å elske bare var å være glad i og betatt av og lykkelig over å få være den som fikk følge henne hjem og bli med inn og få snøre i bånn og forlate huset hennes ut på formiddagen neste dag og være så gjennomgripende forelsket og kanskje også gryende glad i eller i hvert fall enda mer betatt, og så skulle forholdet bare utvikle seg videre til enda mer av alt som var godt for henne og meg.

 

Jeg ante ikke at det fantes stort annet enn kjærlighetsbrev og bankbrev og en og annen regning, og jeg ante lite eller ingenting om redsel, sykdom og frykt for sykdom og redsel for evig adskillelse midt i kjærligheten. Jeg visste det, men jeg visste det over hode ikke i praksis. Jeg trodde at enten holdt vi sammen eller så holdt vi ikke sammen, men vi var uansett friske og sunne og vel til pass eller i verste fall plaget med litt kjærlighetssorg og kanskje også sjalusi, om det var sånn at vi gikk fra hverandre.

 

Vi så hverandre ikke så ofte, i hvert fall ikke til hverdags. Hun pleide å komme til meg annen hver fredag etter jobb, men det hendte vi så hverandre utenom annen hver helg også, over en middag eller over en enkel overnatting hjemme hos meg. Jeg lengtet uansett hele tiden til annen hver fredag, etter jobben når hun skulle komme til meg, og jeg møtte henne på byen, og vi spiste middag, og vi tok oss noen drinker og så spaserte vi hjem til meg eller vi tok drosje, men aller helst spaserte vi.

 

Vi spaserte mye, og jeg elsket hvert eneste steg, men jeg ante ingen ting om brev fra sykehus om innkallelse til sykehuset og røntgenbilder og blodprøver og enda flere brev og innkallelser og vevsprøver og nye bilder, nye blodprøver og enda flere nifse prøver og undersøkelser og hele kroppen inn i vemmelige maskiner og enda en vevsprøve og så den grusomme ventingen på det ene brevet som enten skulle gi oss begge, men først og fremst henne, livet tilbake, eller kanskje døden.

 

Bestandig når vi kom hjem til meg, og hun var ferdig med sin arbeidsuke og ungene hennes var plassert hos faren, gikk hun direkte bort og la seg på sofaen for å hvile. Jeg la et teppe over henne før jeg gikk på kjøkkenet og satte over en kjele med kaffe, og jeg var lykkelig og fortvilet, samtidig, og jeg helte kaffen over på en termos før jeg satte meg i sofaen ved siden av henne, og jeg strøk på henne, og jeg så på henne og slik ble jeg sittende helt til hun til slutt satte seg opp og sa at hun var kaffetørst.

 

Den siste tiden vi hadde  i lag, gikk veldig mye med til å vente på et brev, og jeg ante heller ikke noe om hvor vond en slik ventetid kunne være for den det gjald, men telefonen ringte midt på natten hjemme hos meg, den ene natten etter den andre, og hun sa hun trengte meg akkurat nå, og det gikk sakte men sikkert og på ramme alvor opp for meg at det fantes noe som var viktigere midt på natten enn søvn, selv om jeg var tvers igjennom trøtt hver eneste natt når telefonen ringte, og jeg orket egentlig ikke tanken på å stå opp og kle meg og komme meg ut døren og få stoppet en taxi og kjørt hjem til henne, men jeg gjorde det, heldigvis, vær eneste natt når telefonen ringte.

Jeg kom meg ut av sengen og i klærne og ut på gaten og jeg fikk stoppet en taxi som kjørte meg hjem til henne, og vi lå ved siden av hverandre og ingen av oss sa noe særlig, og jeg kjedet meg litt, for jeg forstod ikke på alvoret hvor vondt hun hadde det, men jeg skjønte det likevel, dypt inne i meg et sted, så jeg ble, og jeg lå helt stille og var der for henne, men så en dag kom brevet og hun fikk livet tilbake, men da var jeg plutselig helt ferdig, og jeg forstod liksom alt jeg ikke hadde forstått før, og jeg kunne ikke le og ikke gråte og ikke holde rundt henne lengre, og jeg skjønte at jeg hadde vært millimetere fra å miste henne til sykdom og kanskje død, og jeg skjønte at slik var livet, slik var kjærligheten, bare en eneste stor tilfeldighet, bare en millimeter og alt kunne ha gått feil, bare en liten mørk flekk på et røntgenbilde og hennes liv og vårt samliv ville gått mot en evig slutt, og hvem ante noe om hvem som fikk det det rette brevet og livet tilbake, ingen, bare rein og skjær tilfeldighet alt sammen.

 

Jeg maktet ikke å føle noen glede, bare tomhet og forakt for meg selv som ikke kunne føle glede og holde rundt henne, så jeg gjorde som jeg pleide gjøre når livet rotet seg til for meg, på tross av at vi, og spesielt hun, hadde fått det rette brevet og livet tilbake, jeg gikk min vei og så meg aldri tilbake.

 

Jeg synes på mange måter at livet har vært cirka tretti prosent liv og leven og cirka sytti prosent venting og uthaling av tiden, og mye av den aller verste ventingen har vært på brev med helt uvisst forferdelig innhold eller bare fryd og gammen og enda er det ikke slutt, for enda mangler mitt forhåpentligvis siste ekle. men aller helst og helt sikkert frydefulle brev både frimerke og innhold.

 

Men etterpå, skal jeg uansett gå ut og nyte menneskene og meg selv og livet og begynne å leve på ramme alvor og av rein og skjær glede og mye trass!

 

No brennar det igjen og eg e livredd, og eg står oppreist og siar at di ska ikkje få meg te å frykte, men eg e egentlig livredd, og eg klarar nesten ikkje å tenke på Paris, og eg tenkar ikkje på nokke annet enn Paris og eg e forbanna og redd ekstremister av alle slag, og eg vet ikkje kor eg ska gå, ut og døyve hele dritten ellar på veggene, og eg e ikkje spesielt go, men eg orkar bare ikkje å tenke på Paris og eg tenkar ikkje på nokke annet, det kommar nærmere og nærmare, og det e tid for tårar og medfølelse og mot, eg e ikkje særlig modig, men eg har lyst te å drepe alt det ekstreme, samme kallas forkledning det har, og eg vil bare holde rundt og si at det skal gå bra te slutt, nokken må holde meg og, og det må gå bra te slutt, i Paris og inne i hodene til oss alle og i drømmene og i virkeligheten og på veien ut for å døyve det ellar på veggene, om det e der vi havnar før det går bra til slutt!

DET ER DEN DRAUMEN

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.»
O.H. Hauge